| New album! |
«Eleven Pieces Of A Broken Heart»
Popface' new album «Eleven Pieces Of A Broken Heart» is out now on CCAP. They are taking a step away from their sonic shoegazing/wall of guitars sound, and are embracing beautifully executed atmospheric art-pop. The new mature sound fits the band perfectly.
Buy the album online
|
|
|
| Press. |
Eleven Pieces Of A Broken Heart.
Musikalsk drømmereise
Stavangerband inviterer på en musikalsk drømmereise. Len deg tilbake og nyt.Popface's fjerde fullengder, den første på Stavanger-selskapet CCAP, er en behagelig opplevelse fra begynnelse til slutt. De elleve låtene smelter sammen til et stille og vakkert album som legger seg i sjangerlandskapet rundt indie-pop, eller art pop, som de selv velger å kategorisere seg. Velbehaget starter med instrumentalen See My True Colours, en rolig, rolig sak med deilig gitarklimpring og akkurat passe svevende synth. Dette er den første av fire instrumentale låter på albumet. Spor nummer to, Easy Falling, plukker fint opp lydbildet fra det første sporet. Vokalist og låtskriver Frode Johannessen viser fram stemmeprakten, og det er rett og slett svært behagelig å høre på. Hans strålende stemme bidrar til å gjøre "Eleven Pieces of a Broken Heart" til en nesten hypnotisk opplevelse. Låtene på første delen av albumet sklir veldig godt over i hverandre, og gir en god og harmonisk helhetsfølelse. Musikken er drevet fram av akkustiske gitarer, og gjort fullkommen ved herlig vokal og en lett svevende synth. Rytmeseksjonen gjør også sine saker bra. Egentlig er hele skiva stort sett bare strålende. Det er nesten en skam å trekke fram høydepunkter fra en utgivelse som denne, men skal noe trekkes fram så må det være In the Night. Dette er et mesterverk av en låt, og når vokalist Johannessen klemmer til med refrenget reiser håret seg på både armer og bein. Den blir etterfulgt av en ny perle, instrumentallåta med den beskrivende tittelen Strange / Quiet. Popface hadde satt seg fore å bevege seg vekk fra "støy / stille" og "stygg / vakker"-dynamikken som tideligere har preget utgivelsene deres. Det har de klart med "Eleven Pieces of a Broken Heart". Nå er det bare "vakker" igjen. Det kommer neppe mange norske plater som er bedre enn denne i år.
5/6, www.musiq.no, Stian Trogstad
Harmonisk landskap
Stavangerbandet Popface er ute med sin fjerde plate, denne gangen har de snudd ryggen til sjangeren de frontet i over 10 år. Sjangerskiftet har nok lønnet seg for bandet, som absolutt behersker kunsten å skape vakre stemninger uavhengig av tid og rom. På "Eleven Pieces Of A Broken Heart" er de fortsatt kledelig innadvendte, men desto mer elegante og grasiøse. Popface er bandet som for lengst hadde forlatt shoegazersjangeren da den endelig var kommet tilbake i nyhetsbildet, mye takket være fremgangsrike Emil Nikolaisen og hans støyende og vakre Serena-Maneesh. Ganske ironisk med tanke på at dette var en sjanger Popface frontet i mer enn ti år med mer eller mindre hell. Nå har Stavanger-bandet tatt skrittet over i noe helt annet, de har nemlig beveget seg inn i et mer harmonisk og delikat lydlandskap. Elleve år etter debutskiva "Buck" kom har Popface begynt å spasere i et nytt territorium. Nå kan man ikke lenger trekke fram de sedvanlige bandene de tidligere ble sammenlignet med. For My Bloody Valentine og Dinosaur Jr bor ikke lenger i samme gate som Popface. Popface har for all del ikke tatt et heftig inntog i sin nye sjanger - her er det snarere snakk om elegante og grasiøse småtrinn. "Eleven Pieces Of A Broken Heart" viser bandet fra en mer moden og ja, nesten voksen side, men heldigvis er det fortsatt gitarene som leder an i lydlandskapet, der vakre, triste og skjøre poplåter manes frem. "In The Night" er for eksempel et godt eksempel på at sjangerskifte var lurt, en nydelig poplåt som drives av den gode følelsen som preger "Eleven Pieces Of A Broken Heart". Vokalist Frode Johannesen må ta mye av æren for suksessen. Kanskje hadde musikken mer brodd da bandet støyet på sitt beste, men likevel er den delikate stemningen på deres siste utgivelse å foretrekke. Stemninger er stikkordet på "Eleven Pieces Of A Broken Heart". Men selv om de er mange og vakre, er det tidvis krevende å fordype seg i det atmosfæriske landskapet. Muligens er Popface fortsatt litt innadvendte, men likevel, kanskje er det de hemmelighetsfulle øyeblikkene som gjør det hele så tiltrekkende. For Popface anno 2006 er umiskjennelig vakkert - den skjøre tristessen har endelig funnet sitt hjem.
7/10, www.kulturo.no, Camilla Sørhus
Prisen for årets popplate går foreløpig til... Popface!
Popface har tidligere ruslet i indiegaten, med tilhørende bråkepartier mellom den rene popen. Nå har de tatt bort nesten all støyen. Det betyr ikke at stinget er borte. Tvert imot så har dette vært et smart trekk av Frode Johannessen og de andre poptrynene. Nå får de gode låtene komme bedre fram, og gode låter der det mange av på «Eleven Pieces Of A Broken Heart». Omtrent elleve stykker faktisk. Popface framstår i 2005-2006-sesongen som et popband i det øverste sjiktet i Norge. De balanserer perfekt mellom den kommersielle popen, som klistrer seg i øregangene, og de kunstneriske utsvevelsene. Sammenligninger er farlige, men jeg hører litt Radiohead her, og det gleder. Som våre venner fra England har Popface evnen til å lage atmosfæriske partier, gjerne uten vokal, som fungerer som spenol i øregangene. Mange band som forsøker på dette, roter seg bort i innadvendte låter som blir fryktelig vanskelige å forholde seg til. Men Popface' musikk er tilgjengelig fra første stund. Å levere både òg, kunst og kommers, så godt som dette, er sjeldent og imponerende. Det instrumentale åpningssporet «See My True Colors» er smellvakkert, og leder over til en av platens sterkeste spor, «Easy Falling». Suggererende gitarpop med en forsiktig desperat Frode Johannessen på toppen. Popface takker Stig Kleppe og Inge Riska i coveret. Det er på sin plass. De to har, sammen med Frode Johannessen, stått for produksjonen, som er meget bra. Til nå i 2006 har jeg ikke hørt bedre plater, og når året skal oppsummeres tror jeg sannelig «Eleven Pieces Of A Broken Heart» kommer til å være høyt oppe på min liste.
5/6, Rogalands Avis, Leif Tore Lindø
Stavanger shoegaze som treffer
Bare for å nevne det med en gang. Popface er shoegaze. Selv mener de å ha gått over til “artpop”, men nånei, de innadvendte tegnene er fortsatt tydelige, og heldigvis for det. Her er det masse deilig gitar, dvelende vokal og selvsagt en hardtarbeidende trommeslager og perkusjonist som driver hele popskuta fremover med doblinger av takten og andre finurligheter. De perfeksjonerer nærmest den drivende poplåten som egentlig er en ballade uten perkusjon. Visst låter det kjent, og akkordskiftene kan føles forutsigbare. Men det er så sjenerøst, så ektefølt i gjennomføringen at det får passere. Melodilinjene er ofte monotone, suggerende og økonomisk sunget av låtskriver Frode Johannesen. Han uttrykker både varme og sårbarhet uten å henfalle til hulkingen som hjemsøker store deler av gitarpopen. Popface har funnet en balanse mellom det kontrollerte og det improviserte, og oppnår en oppildnet melankoli som definitivt treffer.
5/6, Bergens Tidende, Mari Myren
Eleven Pieces of a Broken Heart
Stavangerbandet, Popface, debuterte allerede for elleve år siden og ble sammenlignet med indie/shoegazer/post-rock-band som My Bloody Valentine, Mogwai og The Cure. Ingen dårlig sammenligning, men som de fleste band som holder koken så lenge, har de forandret seg gradvis og fremstår i dag som et mer eksperimentelt kunstpopband. Dette er deres femte album. Og et sterkt sådan. Elleve lengselsfulle låter, med vemodig klang og svevende gitarbaserte melodier og til tider fullt øs og trøkk som Sigur Rós på sitt mest pompøse og vakre. Gud veit hva de har i morsmelka der borte, men Stavanger veit å fostre opp kreative og ambisiøse sjeler i alle sjangere. Nyt!
5/6, ELLE, Line Horntveth
Solid av rutinert band
...albumet ble en sammenhengende opptur av flotte arrangementer og solide låter. Da albumet var ferdig spilte jeg det en gang til. Så enda en gang. Dette er solid poprock.
B, Hugin, Lars Kristian Aalgaard
Eleven pieces of a broken heart
Ok, greit, dette skulle kansje ikke ha vært anmeldt i scream, men so what? Her har vi en Stavanger-trio som har laget en plate som bare er helt topp. Som bandnavnet indikerer, så er dette i retning pop. Hadde vi vært tilbake i det glade nitti-tallet, ville dette sikkert blitt beskrevet som melankolsk indie. Sist de ga ut en plate var i 2002, så når de nå gjør det igjen, så kan man fort plasere dem som et rolig band på victory records, for å gi enda en pekepinn på deres musikalske ståsted. Er mann die hard metal fan, er dette bare å glemme, men har mann en bred horison,må man bare ha denne platen.
5/6, scream magazine, Anders Oddsberg
Stavanger band som endelig løfter blikket opp
Popface har eksistert på den norske indie-scenen i en tiårsperiode allerede. De tar neppe steget opp i elitedivisjonen med årets plate, men de skal berømmes stort for å gå nye veier i sin egen bandhistorie. Der uttrykket var mer introvert tidligere, har lydbildet åpnet seg radikalt i jakten på de perfekte og mest skjøre harmoniene. Det medfører masse vakre, neste sakrale stemninger, og det er nettopp denne saliggjørende atmosfæren som hviler over de forsiktige arrangementene som skaper den største magien ved denne platen, ikke låtene som helhet. Et langt skritt i riktig retning er det uansett
4/6, VG, Stein Østbø
Lovende lenge
Dette er det fjerde albumet til Stavanger-trioen Popface siden debuten i 1995. Denne gangen har de tonet ned de støyende elementene som fikk folk til å sammenligne dem med band som Dinosaur Jr. og My Bloody Valentine. Dette virker likevel som en naturlig utvikling for Popface. Nå ligner de mer på et popsykedelia-band som The Church. Mesteparten av albumet inneholder rolige, gitarbaserte, dvelende, stemningsfulle og maleriske låter. Her er forholdsvis lange instrumentalpartier, og det meste høres litt bedre ut etter gjentatte høringer. Men selv om mye er vemodig og fint, når Popface heller ikke denne gangen den helt store forløsningen. Det er kanskje litt lenge å være lovende i over ti år, og Popface klarer ikke å overbevise så mye at de når særlig lenger denne gangen heller. Få likevel med deg en herlig og sterk poplåt som «In the night».
4/6, Fædrelandsvennen/Avisa Nordland, Rune Slyngstad
Knuste hjerter
Popface er et tvers gjennom sympatisk band. De spiller drømmende indie-rock med sjenert vokal og velklingende gitarer, og har en tiltalende gjennomført estetikk. De har tatt seg god tid på å komme fram til sitt fjerde album på ti år, og de blir stadig litt bedre. På «Eleven Pieces Of A Broken Heart» bruker de innslag av programmerte beats, skrudde synthlyder og andre diskrete digitale effekter. Mens gitarene, i kontrast, er gjennomført rene for forvrengning – de har vokst fra Ride/My Bloody Valentine-kompleksene fra tidligere i karrieren. Popface låter annerledes og bra nok til at man sperrer opp ørene og blir sittende stille når plata settes på. De har de ikke riktig nok å by på gjennom de elleve låtene, hver om sin bit av det knuste hjertet, så man er ikke like oppmerksom når sistelåten «Leaving Song» toner ut. Men det er mer enn nok fint her til å sikre Popface plass i kategorien «etablerte hobbyband som gjerne må få holde på i mange år til for min del.
4/6, Dagsavisen, Bernt Erik Pedersen
Godkjent
Det tidligere nokså mørke stavangerbandet Popface prøver muligens å finne sitt nye jeg et sted mellom The Cure og Coldplay. Derimellom er det åpenbart god plass. Men lytt til «Teardropper», som fortoner seg som et jovialt møte mellom Chris Martin og Robert Smith midt i Stavanger sentrum. Men bergensaktuelle Popface er også seg selv med meningers mot, som når bandets sentrale skikkelse, Frode Johannessen, klemmer til på vokal i singelen «In the Night» og gjør den til en popmuse......
4/6, BA, Bjørn O. Mørch Larsen
Massiv, drømmende indiepop fra Stavanger
Popface har holdt på i ti år, og har utgivelser bak seg på No Guitar Star (Joakim Haugland) og Trust Me Records. Denne gangen gir de ut plate på CCAP fra hjembyen Stavanger. Men når en hører «Eleven Pieces of A Broken Heart» går tankene snarere til Bergen og den massive, drømmende popen Sister Sonny og Poor Rich Ones sto for, uten tekstene til førstnevnte eller stemmeprakten fra sistnevnte. For Popface gjør seg bedre når de bygger store, snille vegger av lyd enn når de ligger på gulvet og leter etter biter av et knust hjerte; når vokalen kommer inn, faller det hele litt. Frode Johannesen synger, spiller gitar, skriver låtene og er med og produserer. Sin egen stemme surrer han ofte, som på singelsporet «The Night», inn i et teppe av klang, singlende gitarer og cymbaler. Det er elegant gjort, men det fester seg ikke.
3/6, Dagbladet, Henning Reinton
Erfarne popfjes
Med 14 års bransjeerfaring og tre album bak seg har Popface forlengst gjort seg bemerket hos den harde musikkkjernen. Denne erfaringen høres på deres fjerde album Eleven Pieces Of A Broken Heart. Det er ikke tvil om at Popface er et band som kan sine saker. Her byr de på fengende gode poplåter. Styrket med god vokal og spisset med en slepen produksjon fører dette til at både band og album blir et hyggelig bekjentskap. Riktig nok bør man regne med å bruke litt tid på plata, for den sitter ikke umiddelbart. Men det er jo som oftest et godt tegn.Stavangerbandet har på denne platen beveget seg bort fra det (for noen) støyende uttrykket som de tenderte tidligere, og fremstår her mer rolig, men også klarere. Tidligere har referansene mer gått mot band som My Bloody Valentine og Dinosaur Jr, mens de nå trasker avgårde i samme gate som bergensaktører som Sister Sonny og mollankolikeren Magnet.Alt i alt er Eleven Pieces Of A Broken Heart en grei plate. Popface er behagelige å høre på, men dersom de har forhåpninger av å gjøre dette til en levevei bør de kanskje gire om. Med det kan de rykke opp en divisjon neste gang de gir ut plate. Med så mye musikk som spys ut i dag er det imidlertid en fare for at Popface drukner i havet av en overkomersialisert plateindustri, der Idol er livbøyen. Dette kan du gjøre noe med ved å gå ut å kjøpe Eleven Pieces Of A Broken Heart. Du vil neppe bli skuffet.
4/6, www.panorama.no, Torbjørn Mjelstad
Suggererende med pene detaljer
Popface er et Stavangerband som har utgitt album siden 1995. Den ferskeste heter «Eleven Pieces Of A Broken Heart» og utkommer i disse dager. De fire skaper musikk i grenselandet mellom pop og indie-pop. Tidligere har lydbildet vært støyende, mens kvartetten søker denne gang mot mer harmonisering. Måten bandet bruker gitaren på gir meg assosiasjoner til Low Frequency In Stereo, men haugesunderne er hardere på strengene og i lydbildet. Også Popface har en utstrakt bruk av instrumentale låter. Åpningsnummeret «See My True Colors» gir oss kun instrumenter; et atmosfærisk landskap av velklingende gitarer og effekter, også akustiske. I alt fire av de elleve sporene er instrumentale. De andre er sanger i popsjangeren. Aldri helt streite, men likevel etter hvert forutsigbare. De har en tendens til å gå i samme dur, og strekker seg i tid litt i overkant av det nødvendige. Dermed kan kjedsomheten snike seg bakpå. På sitt beste smyger musikken til Popface seg under huden og presser velbehag inn i kroppen. Frode Johannessen spiller gitar, synger og programmer og har i tillegg signert ti av de elleve låtene. «Teardropper» er blant høydepunktene, dynamisk og melodiøs poplåt. «Strange/Quit» er flytende og suggererende med pene detaljer. «Eleven Pieces Of A Broken Heart» er en god plate, men kunne blitt enda bedre med mer variasjon i stilen.
4/6, Haugesunds Avis, Truls Horvei
In The Night
Nydelig forsmak
… Trioen, som nå har blitt en kvartett, var opprinnelig godt plantet innenfor den mer støyete shoegazersjangeren og var tydelig inspirert av band som My Bloody Valentine og Dinosaur Jr. I de senere år, og først og fremst med førnevnte album Michele, I Love You, har Popface tatt steget langt inn i den melodiøse indiepopen … In The Night innehar alle de kvaliteter man forventer å høre fra Popface; et bløtt og deilig lydbilde, en skjør og smådesperat vokal, klangfulle gitarer og en varm og god basslyd. Og ikke minst en melodi som etter et par runder i spilleren legger seg på hjernen og blir der …
5/6, Panorama, Frode Jørum
Michele, I love you
Knallsterk låtsamling fra Stavangertrio
… Popface med Frode «F.J» Johannesen i spissen har surret rundt i den norske undergrunnen siden de var i tenåra og albumdebuterte med «Buck» i 1995. «Michele, I Love You», Stavanger-trioens tredje album, bør kunne løfte bandets melodisterke støypop opp i lyset. Bandets sound kan lett spores tilbake til de siste femten åras alternativrock, og stemmen til F.J ligger et sted mellom Cures Robert Smith og Dinosaur Jr's J. Mascis. Men det som gjør Popface til noe mer enn bleke indiekopister er et sjeldent sterkt knippe låter som veksler mellom det solfylte og gutteromsmelankolske. Aller best er de når de reindyrker den klassiske symbiosen mellom enkle, superfengende popmelodier, rolig/hardt-dynamikk og gitarbråk, som på den spretne tittellåta fra fjorårs-ep-en «Calling Back/Falling Back» og «Girlfriend» …
5/6, Dagbladet, Sven Ove Bakke
Masters of Støy
… "Michele, I Love You" er full av støygitar som en indie-fan vil forbarme seg over med tårer i øynene, og låtmaterialet holder mål i massevis. Det er ikke mange som holder indie-fanen høyt hevet, men Popface er troppeledere her til lands. Og de fortjener både respekt og lyttere. En gedigen og deilig overraskelse. Stavanger støy city!
NRK, Totto Mjelde
Popface, I love you
… FJ's Robert Smith-lignende stemme og lekre gitar, Michael Vinces utenomjordiske varme bass, og ikke minst Gaute Johannesens heftige trommer, smeltes sammen i en symbiose som ikke ligner grisen. I det hele tatt er det generelle lydbildet og produksjonen på Michele, I Love You pulserende deilig og bløt. Det føles som å flyte på skyer i indierock-himmelen. Dit vi snille rockelskende mennesker en gang havner når vi har brent av nok hundretusener på plater, konserter og øl …
5/6, Panorama, Frode Jørum
Calling Back/Falling Back
Nostalgitripp
… Popansiktene blåser ut friske popvinder med kimende gitarer, sår, noen ganger nærmest desperat leeengtende vokal, og overstyrt feedback. I åpningslåta "You Came" skramler gutta i vei på typisk indie-manér, godt hjulpet fram av en fin melodi som siver ut av skranglekassa. Neste forsøk, ”Loosing You”, en melankolsk og spartansk indie-popper, kunne gått rett inn i backkatalogen til Leeds-gruppa Wedding Present. Og det er lenge siden jeg har hørt noen band sprøyte nytt liv inn i dette råmaterialet med en slik entusiasme. Tittelkuttet ”Calling Back/Falling Back” er også full av liv med duvende og rullende bass-spill, høyfrekvente gitarer og "gjennom skyene"-refreng. Popface henter ikke bare inspirasjonen fra kjente og kjære kilder. Over introen på instrumentalen ”Snowrose” hviler drømmende postrock-stemninger. Avslutningslåta ”You Allways Seem Nice", som ligger et sted i skjæringspunktet J. Mascis/Sebadoh, setter den berømmelige prikken over i’en …
Musiq.no, Victor Josefsen
Popens eget fjes
… Oppskriften er tilsynelatende enkel: Ta en gjeng gode musikere og la dem mikse sammen en massiv dose gitarstøy, varm bass og episke melodier som aldri helt lar seg fange. Simpel my ass! Det er ikke noe enkelt med Popface, det er tvert i mot det motsatte. Essensen er intelligent mens musikken er dynamisk og rå. Det hele åpenbarer seg lagvis ettersom låtene utvikler seg. Du vet ikke helt hvor du skal plassere melodiene bestandig, men popfeelingen er absolutt tilstede. Spesielt er dette tilfellet på Loosing You, som for denne stakkaren gjerne kan bli utnevnt til årets poplåt …
5/6, Panorama, Frode Jørum
Gitardrevet sukkerstøy
… Mye av estetikken som ligger til grunn for låtene på "Calling Back / Falling Back" finner vi hos for så vidt forskjellige artister som - la oss si - My Bloody Valentine, Afghan Whigs og The Cure. Melodier drapert i like deler sukker, støy og skrangling, med andre ord, og slett ikke uten kommersielt potensiale …
7/10, Propaganda
|
|
|
|